Prosjektrapport:

Utvikling av kurstilbud til synshemmet ungdom

Delprosjekt i det nordiske paraplyprosjektet:

Synshemmede og sosial inkludering

Innhold:

Prosjektidentifikasjon

Sammendrag

Formål og prosjektmål

Prosjektgjennomføring4

Vurdering av prosjektarbeidet

Prosjektresultater og drøftinger

Forslag til tiltak

Til slutt

Kursmodell

Prosjektorganisering

Litteratur

Prosjektidentifikasjon

Det første nordiske FoU- møtet for de nordiske kompetansesentra for syn

valgte å prioritere temaene Synshemmede og sosial inkludering og IKT for synshemmede som de to viktigste områdene for nordisk samarbeid. Møtet ble avholdt på Huseby kompetansesenter i Oslo i 1995. Her ble den nordiske FoU-gruppen for synspedagogikk, «NOVIR», konstituert.

Ensomhet og isolasjon blant synshemmede er dokumentert og erfart som problem innenfor det nordiske fagmiljøet. Lovverket ivaretar synshemmedes rettigheter, men det er utvilsomt et stykke vei å gå før mange synshemmede kan oppleve at de er inkludert i nærmiljøet og i samfunnslivet ellers. Dette prosjektet er et delprosjekt under det nordiske paraplyprosjektet "Synshemmede og sosial inkludering" og er ett av flere tiltak for å bistå synshemmede på vei mot større grad av sosial deltakelse. Det er synshemmet ungdom som står i fokus for dette dansk-norske prosjekt-samarbeidet. Fagmiljøet rundt gruppen synshemmet ungdom er lite og sårbart, og man mente at fagområdet ville tjene på en fellesnordisk innsats.

Sammendrag

Prosjektet er et delprosjekt under det nordiske paraplyprosjektet "Synshemmede og sosial inkludering". Prosjektet er et utviklingsarbeid og er et dansk-norsk samarbeid med referansestøtte fra TRC i Stockholm. Målet har vært å arrangere og utvikle kurs for synshemmet ungdom og styrke det faglige arbeidet med kursene. Kursene tok sikte på å møte synshemmede ungdommers behov for en møteplass med muligheter for å ta opp tema og delta i aktiviteter som kunne støtte sosial deltakelse og trivsel i skole og fritid. Det har vært arrangert 10 kurs i prosjektperioden, 8 nasjonale og 2 dansk-norske kurs. Utveksling av personell til kursavvikling, samarbeid om kursinnhold og evaluering av kursene har vært viktige arbeidsmåter i prosjektet.

Fra to ytterpunkter – fra helt åpne og elevstyrte kurs til ferdig detaljeplanlagte kurs – begynte samarbeidet. Ut i fra forskjellig tenkning og praksis har prosjektgruppen arbeidet seg fram til en felles mal for arbeid med kurs og kursinnhold. Modellen er enkel, og burde lett kunne tilpasses andre typer kurs. Prosjektet har reist spørsmål om sammensetning av kursdeltakere både mht synsdiagnose, alder og funksjonsnivå. Videre er det drøftet endring av innhold i de "etablerte" ungdomskursene. Kursene har til nå hatt preg av sosiale treff hvor hovedtema har vært synshemmedes forhold til ungdomskulturen. Skepsisen til hvorvidt kompetanseinstitusjonene skal arrangere denne type kurs er styrket – ettersom blindeorganisasjonene har overtatt mye av dette konseptet. De "sosiale" kursene kom i begynnelsen av 90-tallet i tillegg til kompetansesentrenes tilbud om rene fagkurs. En tendens mot i større grad å tenke "både-og-kurs", er sterk i prosjektgruppen. Dvs at ferdighetsfag som f eks ADL og mobilitet så vel som skolefaglige emner kobles sammen med tema knyttet til det å være synshemmet i ungdomsmiljøet. Prosjektgruppen foreslår ellers workshops – lokale og nordiske – hvor f eks kursmalen kan være utgangspunkt for utvikling av andre typer kurs.

Formål og prosjektmål

Å styrke synshemmede ungdommers sosiale deltakelse i skole og fritid

• å arrangere og utvikle dansk-norske kurs og nasjonale kurs som kan støtte synshemmede elever til større grad av sosiale deltakelse

• å utvide ungdommenes sosiale arena

• å utvikle strategier for å integrere kurstilbudet i et helhetlig tilbud fra kompetansesentrene

• å øke fagkompetansen og styrke samarbeidet mellom de få fagpersonene som arbeider med synshemmede i videregående skole i de nordiske landene

• å formidle kunnskap og erfaringer fra prosjektet til de andre nordiske landene, samt inngå et samarbeid med disse

Blinde og svaksynte ungdommer mellom 15 og 20 år i Danmark og Norge

Planlagt prosjektperiode var: 01.01.96 - 01.12.00. Prosjektet ble avsluttet 01.09.99 ett år før planlagt prosjektavslutning. Dette skyldes bl a at prosjektets samarbeidsform var svært ressurskrevende og at prosjektgruppemedlemmer har vært i permisjoner. Ungdomskursene fortsetter, men utenfor prosjektet.

Prosjektgjennomføring

Prosjektgruppen skulle planlegge, arrangere og evaluere kurs og videreutvikle kurstilbudet for synshemmet ungdom. Én viktig arbeidsform var utveksling av personalet over landegrensene. Prosjektdeltakerne skulle delta i den praktiske kursgjennomføringen som kursholdere, ledsagere og ellers bidra med annet praktisk arbeid med kursene. På den måten skulle en gjøre seg kjent med ulike arbeidsmåter og synshemmede fra nabolandet. Det praktiske samarbeidet om kursplanlegging og kursgjennomføring ble således vektlagt i prosjektet.

Kursevalueringene var utgangspunkt for drøfting av kursenes innhold, form og framtid. Evalueringene omfattet både elever og kurspersonell (prosjektgruppen). Det ble benyttet både individuelle evalueringsskjema, og det ble gjennomført evaluering i grupper både for deltakere så vel som for kurspersonale. Det ble også sendt ut spørreskjema til synspedagogene i Amtene i Danmark og fylkessynspedagogene i Norge.

Avholdte kurs

• 13.-15.19.96: København nasjonalt kurs
• 18.-20.10.96: Huseby nasjonalt kurs
• 24.-26.01.97: København dansk-norsk kurs
• 07.-09.03.97: Huseby nasjonalt kurs
• 28.-30.11.97: Huseby nasjonalt kurs
• 05.-08.02.98: Huseby dansk-norsk kurs
• 14.-16.09.98: Århus nasjonalt kurs
• 30.10 - 1.11.98: Huseby nasjonalt kurs
• desuden 1998: Tambartun nasjonalt kurs

Antall kursdeltakere har variert mellom 8 og 18 elever. På samtlige kurs har det vært både blinde og svaksynte fra 15 til 20 år. På de dansk-norske kursene var søknaden større enn det antall elever som kunne få plass på kurset. Utvelgelse av kursdeltakere ble gjort ut i fra en helhetsvurdering av kursgruppen mht alders- og kjønnsfordeling, synsdiagnose og funksjonsnivå. I Norge ser det ut til at søknaden fra svaksynte elever har vært synkende de siste årene.

Kurstema

Det har vært to hovedtema/idéer som har preget de danske og norske kursene: De danske kursene har hatt "Prøv noget nyt" som hovedkonsept, mens de norske kursene har fokusert på det å være synshemmet ungdom i en visuell ungdomskultur. På "Prøv noget nyt"-kursene ble elevene utfordret til selv å bestemme det nye som skulle utprøves. Kurset i Århus hadde et fastlagt program hvor naturen og muligheter for utfoldelse i naturen var rammen rundt kurset. De norske kursene tok opp ulike aspekter ved det å være synshemmet ungdom. Eksempler på tema som har vært tatt opp med større og mindre tyngde er:

• Synshemmet i en visuell ungdomskultur
• Et sosialt liv etter videregående skole
• Å flytte for seg selv
• Hygiene
• Sex og samliv
• Seksuelle overgrep
• Ulike kleskulturer og musikkulturer blant ungdommer
• Kroppsspråk og kommunikasjon.

De felles dansk-norske kursene hadde som hovedtema:

• Prøv noget nyt
• Musikk og dans og smarte tips for synshemmet ungdom.

Som vi er inne på flere steder i rapporten, var kursopplegget forskjellig i de to landene. Mens de danske kursene i stor grad ble preget av at elevene selv skulle stå for kursinnholdet, var de norske kursene ferdig planlagt i detalj i god tid før kursstart.

1. Av økonomiske grunner ble alle møter, bortsett fra to, lagt til kursavvikling. Ettersom alle i prosjektgruppen ikke var med på alle kursene, var det mange som ikke hadde anledning til å delta på disse møtene. En "hard kjerne", som var kursansvarlige på henholdsvis IBS og Huseby, sto i hovedsak for kontinuitet og framdrift.
2. To prosjektmøter har vært holdt utenom kursavvikling: et i Oslo og et i København. Hele prosjektgruppen var da samlet. Til disse møtene ble det også hentet inn ressurspersoner i forhold til fagområdet.

Samarbeidet har ellers gått via e-mail, fax, telefon og post.

Prosjektet har vært fullfinansiert av Institutt for Blinde og Svagsynede, Danmark, Huseby kompetansesenter og Tambartun kompetansesenter, Norge. Et av de norske kursene ble støttet med kr. 50 000 fra Statens Helsetilsyn, Sosialdepartementet.

Vurdering av prosjektarbeidet - erfaringer

Organisatorisk opplegg

Prosjektgruppen hadde NOVIR i ryggen. Det betydde at prosjektet ble fulgt med interesse både fra NOVIR og den nordiske rektorgruppen. Vi arbeidet med en del av et fagområde, nemlig " Synshemmede og sosial inkludering", som disse gruppene hadde pekt ut som spesielt egnet for nordisk samarbeide. Lederne for de institusjonene som har gitt personalressurser og økonomisk støtte til prosjektet, har gjennom hele prosjektperioden fulgt opp prosjektet med interesse, praktisk hjelp og finansiering.

Prosjektgruppen satt spredt i København, Århus, Trøndelag og Oslo - et utgangspunkt som har vært både spennende og utfordrende for gruppen. Naboland til tross; geografien gjorde at reiser ble både kostbare og tidkrevende og gav derfor begrenset mulighet til å treffes. Det var derfor knyttet optimisme til hva elektronisk kommunikasjon kunne gjøre for oss. Denne optimismen ble imidlertid noe dempet under løpet. Tungvint bruk av Internett pga at datalovgivningen i Norge ikke tillater Internett oppkoblet til den enkelte ansattes PC, var én grunn. Dette var også en uvant måte å samarbeide på. Prosjektet har derfor fungert som en øvelse i samarbeid via elektronikken. Og allerede nå ser vi at vi har lagt mange av disse problemene bak oss. Når samarbeidet har gått langsommere enn hva vi forventet, skyldes dette også i noen grad permisjoner i gruppen, liten tradisjon på kompetansesentrene for denne type samarbeid, og problemer med å få avsatt tid i en travel hverdag.

Den institusjonen som skulle avvikle kurset hadde hovedansvaret for kursgjennomføringen – enten det gjaldt nasjonale eller dansk-norske kurs. En eller to nordiske kolleger ble invitert til å være medarbeider på kurset. På den måten fikk vi kolleger gå hverandre nær i sømmene, studere hverandres praksis, diskutere praksis, utveksle erfaringer og råd. Denne praktiske samarbeidsmodellen, mener vi, var et godt utgangspunkt for samarbeide om utvikling av vårt fagområde.

Økonomiske rammer gav få muligheter til å samle hele prosjektgruppen. Kursene måtte gå sin gang og slukte det meste av midlene. Prosjektmøter ble derfor lagt til kursene. Dette hadde både positive og negative sider. Positivt fordi vi fikk drøftet opplegg både underveis og like etter kurs, mens inntrykkene fremdeles var ferske. På den andre side var det uheldig fordi prosjektgruppen aldri var fulltallig på disse møtene. Dette har sin forklaring i at ikke alle kunne følge kursene samtidig. Det ble derfor en "hard kjerne" fra IBS og Huseby som var med på alle møter og som sto for kontinuitet og framdrift i prosjektet. Dette var slett ingen ønsket situasjon, men et nødvendig kompromiss presset fram av økonomiske rammer. Kursmøtene led dessuten under det at engasjementet nødvendigvis ble sentrert rundt selve kursavviklingen. Prosjektdeltakerne var travelt opptatte som kursarrangører, ledsagere, kjøkkenhjelp og annen hjelp. I prosjektgruppen var det bare èn mening om hvilke møter som var viktigst for utvikling og framdrift i prosjektgruppen: nemlig de to stormøtene hvor hele prosjektgruppen var samlet. Vi er overbevist om at prosjektet ville ha tjent på flere slike møter.

Prosjektgruppen var tverrfaglig sammensatt av synspedagoger, psykologer, sosialpedagoger, musikkpedagog og mobilitetsinstruktør. Vi tror det har vært positivt for prosjektet at gruppen var så bredt sammensatt. Vi opplevde motsetninger og tøffe diskusjoner - til dels preget av profesjons-motsetninger, men den faglige bredden i prosjektgruppen var samtidig med på å tvinge fram ny gjennomtenkning av teori og praksis.

De forberedende samtalene i prosjektgruppen gav inntrykk av felles forståelse av problematikk i forhold til synshemmede og sosial inkludering. Vi fikk inntrykk av at rammene var svært like for synshemmet ungdom i de to landene både mht skolelovgivning og inkluderingsiver. Dertil kom vårt felles utgangspunkt mht språk og kultur. Alt i alt ble dette vurdert som et gunstig utgangspunkt for å samarbeide om utvikling av kurstilbud for synshemmet ungdom.

Praksis avslørte forskjeller som ikke kom fram i de innledende samtalene. Vi har allerede nevnt at kursene var ulikt lagt opp. De danske kursene var åpne og elev-styrte, mens de norske kursene hadde programmet ferdig i detalj. Vi så et spenn fra kurs hvor elevene selv designet kurset ved kursstart, til kurs med detaljert program som kom i god tid før kursstart. Ut fra disse to ytterpunktene startet kurssamarbeidet.

Forskjell i form og opplegg avspeilte forskjell i pedagogisk tenkning og praksis. De danske kursene var muligens i større grad preget av et sosialpsykologisk perspektiv enn de norske. Selve samtalen om det å være synshemmet ungdom ble kanskje gitt mer rom og betydning enn på de norske kursene. Det å overskride grenser som nærmiljøet har lagt eller som den synshemmede har pålagt seg selv, ble et viktig tema for disse kursene. Kurstittelen var da også: "Prøv noget nyt". Svakheten med disse kursene var kanskje at rammene for ungdommenes utfoldelse ble litt utydelige. Det viste seg også at når ungdommene skulle velge aktiviteter/tema, hadde de hatt bruk for et repetoar å velge ut i fra – i det minste for å sette egen fantasi i sving.

De norske kursene var forankret i en mer praktisk, kompenserende tenkning. Også her var det viktig at de unge fikk utveksle erfaringer og ta opp tema som var viktige for dem. Iveren til å bistå ungdommene i møtet med de ulike ungdomskulturene har vært stor, og kanskje ikke i tilstrekkelig grad åpnet for muligheten for ungdommene til selv å finne/utveksle løsninger og ta initiativ. Vi spør oss i ettertid om vi i stedet for å støtte ungdommene i å dyktiggjøre seg selv, i litt for stor grad har pekt på løsninger. Det er et dilemma at tiden på kursene er knapp. En ville gjerne sikre, så langt det lot seg gjøre, at ungdommene skulle få med seg noe positivt hjem. Derfor ble gjerne programmene litt for tettpakket og ferdig designet. Vi var nok også bekymret for at vi skulle komme til å sette i gang prossesser vi ikke skulle være i stand til å hale i land. Vi ville så gjerne at ungdommene skulle reise inspirerte og styrket hjem. Selv om elevenes evalueringer av kursene var positive, var det ingen tvil hos oss som arbeidet med kursene: Her var det forskjell i tenkning hos oss fagfolk og her var det mye å ta fatt i!

Usikkerhet i bedømming av hvor ulike/like rammebetingelsene i de to landene egentlig var, hvor omfattende de kulturelle forskjellene var og hvilken rolle varierende språkforståelse spilte – ble vanskelige håndterlige variabler for et utviklingsarbeid som vårt. Var forskjell i praksis og tenkning farget av nasjonale eller institusjonelle ulikheter? Hvor mye har de ulike profesjonenes syn preget samarbeidet i gruppen? Ut i fra de erfaringer som er gjort i prosjektperioden, mener vi, at alle de nevnte faktorer klang med og at det nettopp var her, i spenningsfeltet mellom likhet og ulikhet, dynamikken i dette arbeidet lå. Her lå den positive faktoren som drev arbeidet framover og som gav faglig avkastning.

Et pikant lite eksempel på ulikhet ble spørsmålet om alkohol. I Norge er det strengt forbudt for ungdom å nyte alkohol på denne type kurs. Overtredelse medfører øyeblikkelig hjemsendelse. I Danmark kontrollerer man ikke så nøye hva ungdommene konsumerer på rommene om kveldene. Aner vi en aldri så liten kulturforskjell? Det ble i hvert fall et hett samtaleemne og en kilde til en smule frustrasjon blant ungdommene.

Ettersom vi fagfolk kunne ha problemer med å forstå hverandre innimellom, var vi forberedt på at det kunne bli kommunikasjonsproblemer - ikke minst pga vanskelige dialekter. Det viste seg at ungdommene hadde større problemer med å forstå hverandres språk, enn vi kunne forutse. Enkelte av ungdommene løste problemet med å snakke engelsk sammen. Andre syntes det var greit å holde seg til venner fra samme land. Utifra denne litt nedslående erfaringen, kan man gjøre seg noen tanker om betydningen av å bringe skandinavere litt oftere sammen!

Flere spørsmål meldte seg utover i prosjektperioden. Én ting var spørsmålet om teoretisk forankring og kulturforskjeller. Et annet spørsmål gjaldt de synshemmede ungdommene. Var det kulturelt betingede forskjeller mellom ungdomsgruppene fra de to landene? Hvilke behov utkrystalliserte seg som en følge av de respektive lands inkluderingspraksis i skole og nærmiljø? Var referanserammene så like for synshemmede ungdommer i de to landene at vi kunne ordinere samme medisin til begge grupper?

I prosjektgruppen har vi også diskutert hvorvidt selve funksjonshemningen kan forsterke opplevelse av kulturforskjeller. Det at den synshemmede ikke har mulighet til å orientere seg med synet - verken i omgivelser eller i kommunikasjon – er det slik at dette kan bidra til å forsterke opplevelsen av kulturelle forskjeller?

I dag ser vi kritisk på det teoretiske forarbeidet med prosjektet, og på gjennomføringen. Selv om prosjektet ikke er forskning, og selv om vi på mange måter kan arbeide uten de strenge krav som forskningen stiller, er det likevel forhold vi vil peke på - som uten altfor stor møye kunne ha forbedret dette prosjektarbeidet.

Et grundigere arbeid i gruppen mht teoretisk forankring ville ha klargjort motsetninger i gruppen på et tidligere tidspunkt i arbeidet, og gitt et bedre utgangspunkt for det arbeidet som skulle gjøres.

Med et bedre forarbeid i forhold til evalueringsmetodiske spørsmål, ville vi fått utnyttet de mulighetene vi tross alt hadde til en systematisk evaluering av kursene. Kanskje kunne vi ha kommet noe lenger i forhold til å få tydeligere fram behov, og vi kunne muligens ha sagt noe mer om eventuelle effekter av ungdomskursene. Ut i fra erfaringer og ut i fra de evalueringsskjemaene vi tross alt har fra kursene, skulle vi likevel kunne gi noen antydninger. Evalueringsmateriellet ble stadig forandret underveis, det er stort – og litt uryddig.

Det har vært det praktiske samarbeidet som har dominert dette prosjektet. Kursene skulle gjennomføres, og krevde full innsats. Selv om arbeidsformen både var inspirerende og gav godt faglig utbytte, må vi inrømme at det var samarbeidet om teori og formaliteter som ble skadelidende. Hele prosjektgruppen var bare samlet to ganger, noe vi er svært lite fornøyd med. Øvrige prosjektsamlinger ble arrangert i tilknytning til kursene, men alltid med redusert gruppe. Prosjektorganiseringen kunne vært bedre, og andre løsninger for å få hele gruppen bedre aktivisert hadde sikkert latt seg gjøre å finne. Slik det ble nå, ble det den "harde kjerne" fra IBS og Huseby som sto for kontinuitet og framdrift. Dette kunne vi gjort bedre.

Prosjektresultater og drøftinger

I prosjektperioden ble det arrangert 10 kurs for synshemmet ungdom – nasjonale og dansk-norske kurs. Det praktiske arbeidet med planlegging, avvikling, evaluering og videreutvikling av kursene har vært selve hovedinnholdet i dette dansk-norske samarbeidet. Kursdeltakerne svarte et samstemt "ja" til at institusjonene skal fortsette å arrangere ungdomskurs. Om kursene sa ungdommene at det viktigste for dem var å treffe andre synshemmede. Det var ulike meninger om og kritiske bemerkninger til kursinnhold og opplegg ellers, men evalueringene fra kursdeltakerne var gjennomgående positive og tydet på at både nasjonale og dansk-norske kurs treffer et behov.

Kursene later til å fungere som en trygg arena for aktiviteter og deltakelse hvor man kan dumme seg ut uten å bli iakttatt av seende kamerater. Det er en arena for likemenn uten at man har de vanlige fordeler/ulemper som når man er eneste synshemmede i miljøet.

Med gjennomgående positive evalueringer fra de synshemmede ungdommene, kunne vi som kursarrangører valgt å sitte tilbakelent og fortsette kursene slik de alltid har vært. I løpet av prosjektperioden så vi imidlertid forandringer som f eks nedgang i søknad til de danske kursene, vi erfarte at blindeforbundene i Danmark og Norge hadde overtatt mye av konseptet fra "våre" ungdomskurs – noe som krevde ny gjennomtenkning av kursenes form og innhold. Det lå også en spesiell utfordring for prosjektgruppen i det at kurspraksis og tenkning var såpass forskjellig i de to landene. Hvilke behov skulle kursene møte? Hvordan visste vi at dette var behovene og på hvilken måte skulle vi møte behovene? Dette ble de helt sentrale spørsmålene i prosjektetarbeidet, og bør selvsagt være det i alt kursarbeid.

Det har vært prosjektets ambisjon å designe kursene slik at de skulle kunne bety noe positivt for den sosiale inkluderingen i skole og fritid. Selv om vi antar at kursene kan ha hatt slik verdi for ungdommene, mangler vi empiri for å kunne si noe om kursenes eventuelle effekt på sosial deltakelse. I så måte er prosjektbeskrivelsen både uheldig og lite operasjonell. Ungdommene gir uttrykk for at det betyr mye for dem å møte andre synshemmede ungdommer. Ut i fra dette, samt erfaringer og kunnskap fra arbeid med synshemmet ungdom, tror vi at det kan være en styrke for den som er eneste synshemmede i hjemmemiljøet å kjenne andre synshemmede. Slik kan fellesskapet mellom likemenn bidra til å styrke identiteten som synshemmet. Eksempelvis tror vi også at det kan gjøre veien lettere inn i seende ungdomsmiljø, når en på kurs har fått vite noe mer om alt det visuelle som kjennetegner ulike ungdomskulturer og drøfte med andre synshemmede hvordan det kan håndteres – få tømme frustrasjoner og finne løsninger sammen.

Et endringsforslag går på å arrangere "Både-og-kurs". Dette må forstås på den bakgrunn at de sosiale ungdomskursene på 90-tallet kom som et tillegg til sentrenes rene fagkurs for synshemmet ungdom. Synspedagogene så at det skolefaglige var rimelig godt ivaretatt ute i skolen. De største problemene for de synshemmede lot til å være av sosial karakter. Det var behov for helt spesielle kurs som tok opp aktuelle tema som skulle støtte ungdommene til å henge bedre med i ungdomsmiljøet. Det er ingen tvil om at kursene møtte et behov. Også for fagfolkene har det vært viktig å arbeide med denne type kurs. Det ble en læringsperiode hvor den sosiale siden ved å være synshemmet sto i fokus for arbeidet. Etter hvert har blindeforbundene i de to landene tatt over mye av dette sosiale kurskonseptet. Vi mener det derfor er spesielt viktig å samarbeide med blindeforbundene om det totale kurstilbud til gruppen.

I vårt forslag til "Både-og-kurs" ønsker vi derfor i sterkere grad å utnytte ferdighetsfag som ADL og mobilitet i forhold til sosial deltakelse. Ved å trekke ut ferdighetsområder som er spesielt relevante for ungdommene, vil kursene kunne bidra til mer selvstendighet og deltakelse. Vi vet at det ofte er vanskelig å få tilstrekkelig opplæring i disse fagene på hjemstedet – desto større grunn til å

koble disse fagområdene sammen med "ung og synshemmet"-konseptet.

"Både-og-kurs" kan også med fordel knyttes opp mot skolefaglige tema , studieteknikk, valg av yrke og utdanning, der det sosiale ivaretas gjennom aktuelle tema og aktiviteter. Slik vi ser det, bør kompetansesentrene i særlig grad ivareta de faglige og pedagogiske aspektene – ut i fra et helhetssyn på det å være synshemmet ungdom i skole og fritid.

Det ligger ellers flere endringsmomenter i den prosjektutviklede kursmodellen. Synshemmedes behov vil alltid være utgangspunktet når kurs skal designes. Skiftende behov vil alltid kreve fleksibilitet og nytenkning fra kursarrangørens side. Vi har også forsøksvis lagt inn ett eller flere forandringsaspekter for den enkelte eleven i modellen. Tanken var å identifisere ett eller flere områder eleven skal arbeide videre med eller forandre etter at han/hun er kommet hjem. Vi har ikke fått anledning til å prøve ut dette i forbindelse med prosjektkursene, men anbefaler å prøve ut denne idéen i tilknytning til nye kurs.

Ungdomskursene innebærer en mulighet for den synshemmede til å utvide sin sosiale arena. Vi ser at vennskapsbånd knyttes og noen får kjærester. Kursene fungerer også som møteplass for gamle venner. Hvor varige vennskapene fra de dansk-norske kursene ble, vet vi lite om. Det er mulig ungdommene skulle ha vært utfordret i større grad til videre oppfølging av nye kontakter.

Hvordan skal kursdeltakerne settes sammen i forhold til alder, synsdiagnose og funksjonsnivå? Dette har vært et gjennomgående tema i hele prosjektperioden. Likevel har vi ikke kommet fram til et entydig svar. Vi kan tenke oss flere modeller som f eks kurs for både blinde og svaksynte, men hvor det er økter hvor vi deler inn etter synsdiagnose. Vi kan også tenke oss kurs for bare blinde, ettersom de vil ha andre behov for opplæring og problemløsing enn svaksynte. Det er likevel viktig å huske på at kursene - om de skal ha en god sosial funksjon – ikke må bli for små. Jo flere deltakere, jo større mulighet for den enkelte til å finne noen en kan trives med. Det er ikke slik at selv om man er blind, kan man bli bestevenn med alle som er blinde. Et antall på omkring 16 elever, har vi god erfaring med. De synshemmede selv mener det er ok at blinde og svaksynte er sammen. Ellers viser de lite engasjement i denne problemstillingen.

Vanskeligere er det å ta stilling til hvor mye elevens funksjonsnivå skal telle. Hvor stort spenn i funksjonsnivå er tjenlig på kursene? Vi kan godt tenke oss egne kurs over noe lengre tid for elevgrupper som følger planer som i stor grad avviker fra klassens ordinære planer. For de elever som følger vanlig læreplan, kan det være uheldig å være borte fra den vanlige undervisningen. For denne siste gruppen har vi derfor lagt kursene til helgene.

Det har også vært foreslått å arrange kurs hvor den synshemmede inviterer med en seende kamerat.

Vi har gjennom prosjektperioden blitt mer og mer klar over hvor viktig det er å legge omsorg i valg av kurslokaler. Skal ungdommene spleises sammen i en god atmosfære, er det viktig at lokalene er hyggelige, naturlig avgrensede og med muligheter for gruppen til å være alene. Kjøkkenet bør være tilgjengelig og brukbart for kursdeltakerne, og bør ikke ligge for langt unna kursrommene ellers. Kurset i Århus er et utmerket eksempel på at et avgrenset område kan virke positivt og samlende på gruppen. Det er også et utmerket eksempel på at kursene ikke behøver å legges til kompetansesentrene!

I følge elevenes kursevaluering bør personalets rolle være tydelig og utvetydig. Det bør aldri være tvil om når det er ungdommene som har utspill og ansvar, eller når personalet har utspillet. Det må være tydelig når elevene er overlatt til seg selv og når personalet skal delta.

Ut i fra prosjektgruppens erfaring fra arbeid med synshemmet ungdom og gjennom faglige diskusjoner i gruppen ble det etter hvert utviklet følgende hypotese: Liten sosial deltakelse kan hos mange synshemmede ungdommer knyttes til at de ofte får liten anledning til å bestemme selv, at de er uvant med å ta initiativ og foreta selvstendige valg. Mange kan også ha motvilje mot å prøve ut grenser de selv eller andre har pålagt dem. Disse hypotesene ønsker vi imidlertid å framsette med største forsiktighet og med alle mulige forbehold. Hypotesene gjelder langtfra alle synshemmede, og bygger ene og alene på vår erfaring og våre antakelser. Når vi likevel nevner dem, er det fordi de fikk betydning for måten vi la kursene opp på. Vi ønsket å utfordre elevene på det å bestemme selv, velge, ta initiativ og prøve noe nytt. I tillegg til dette, var nødvendig å se på hva slags hjelp og hvor mye hjelp elevene skulle få under kursene. Vi måtte tenke nøye igjennom når det var bruk for oss, hvorfor og på hvilken måte. Vi måtte legge til rette for at ungdommene fikk brukt seg selv på en mest mulig relevant måte i forhold de mål som var satt opp for kurset.

Det var ikke planlagt i prosjektforberedelsen, men på de norske kursene har vi brukt seende ungdommer som ledsagere på bytur. Ungdommene syntes det var fint å gå sammen med jevnaldrende. Kontakten ble stort sett god mens de gikk sammen på kafé, utstilling, i butikker og på trikken.

Ideen med å bruke synshemmede som innledere til samtaler er kommet opp utenfor prosjektbeskrivelsen. Mangel på gode, synshemmede modeller for de integrerte ungdommene er et tema som diskuteres i fagmiljøet. Prosjektgruppen har vurdert det som verdifullt å la ungdommene treffe synshemmede som har lykkes i arbeid og som lever vanlige parforhold og som har barn. På flere av de norske kursene har det vært prøvd ut opplegg hvor ungdommene får møte voksne synshemmede. Ifølge evalueringene har dette blitt vurdert positivt.

Forskjell i praksis og tenkning til tross: gjennom felles anstrengelser kunne vi i prosjektgruppen enes om punkter vi alle mente var nødvendige forutsetninger for å kunne lage gode kurstilbud til synshemmede ungdommer. En mal for arbeid med kurs var et av resultatene. Det er diskusjonene om hva som er de synshemmedes behov, vi har brukt mest tid på. Behovene vil alltid vil være det springende punktet i kursplanleggingen. Kursmalen forsøker å i vareta den fleksibiliteten som alltid vil være nødvendig når vi har til hensikt å ta behovene på alvor. Ut i fra malen vil derfor kursene kunne bli svært forskjellige. Dette er vesentlig ettersom ulike ungdommer krever forskjellige kurs – selv om de har det til felles at de både er synshemmede og bor i Norden. Modellen er enkel og burde kunne tilpasses andre typer kurs.

Forslag til tiltak

Arbeid med tilpasning av kursmodellen for ulike kurstilbud. Målet er en videreutvikling av ulike typer kurs på Huseby. Samtidig er workshopen tenkt som en forberedelse til et nordisk samarbeid.

Vi inviterer nordiske kolleger til samarbeid, erfaringsutveksling og idédugnad i forhold til klassetrinnskurs i grunnskolen.

Kurs, konferanser.

NOVIR-møtet på TRC, oktober 1999.

Artikkel til Synsforum nr. 2, oktober 1999:

"Lindau og nordisk FoU-samarbeid. Festtale transponert til handlingsnivå".

Av Synnøve M Sydnes, Huseby kompetansesenter.

Artikkelen tar for seg erfaringer fra det å være i et nordisk prosjektsamarbeid.

Til slutt

"Det eneste mennesket som oppfører seg fornuftig er min skredder. Han tar nye mål hver gang han ser meg," sa Gerhard Bernhard Shaw.

Vi håper at vi med prosjektet og arbeidsmodellen for ungdomskurs har ivaretatt foranderligheten. Synshemmede er en uensartet gruppe og behovene endres under tidens løp. Har man lagt et omsorgsfullt arbeid i å lytte seg fram til behovene, vil utfordringen i neste omgang være å aktivisere faglighet og kreativitet slik at tjenlige tiltak kan hentes fram.

Om selve prosjektarbeidet kan vi si at det ble en konfrontasjon mellom to ulike praksismodeller i to nesten like nordiske kulturer. I det dynamiske spenningsfeltet mellom likhet og ulikhet ble arbeidet drevet fram. Vi arbeidet forskjellig, men forsto hverandre godt, gjenkjente virkelighetsbeskrivelser og kunne greit sette oss inn i begrunnelse for ulik praksis. Den lille forskjellen var både frustrasjonspunkt og stimulans på samme tid, den var drivverket som bidro til fornyelse og bevisstgjøring av egen praksis. Vi opplevde at vårt smale fagfelt var i bevegelse og utvikling.

NOVIR 1999

Prosjekttittel:

Utvikling av kurstilbud til synshemmet ungdom

En modell for arbeid med ungdomskurs

Prosjektorganisering

Prosjektleder:

Synnøve M Sydnes, cand. philol., synspedagog, Huseby kompetansesenter, Oslo

Prosjektdeltakere

Peter Rodney, psykolog og utdannelseskonsulent, Institutt for Blinde og Svagsynede, København

Anne Grethe Munch, klinisk psykolog , Institutt for Blinde og Svagsynede, København

Karen-Margrethe Marcussen, sosialpedagog og mobilityinstruktør, Institutt for Blinde og Svagsynede, København

Bodil Gaarsmann, synskonsulent Århus Amt, Danmark

Inger Larsen, synspedagog, Huseby kompetansesenter, Oslo

Ingvild Hellerud, synspedagog og musikkpedagog, Huseby kompetansesenter, Oslo

Sjur Lindbæk, sosialpedagog, Huseby kompetansesenter, Oslo

Odd Rønning, sosialpedagog, Tambartun kompetansesenter, Melhus

Karen Månsson-Kilender, psykolog, Tomtebodaskolans Resurscenter, Stockholm

Sidsel Brøndmo, avdelingsleder, Huseby kompetansesenter

Nordisk rektormøte

v/Toni Strøbek, Forstander, Institutt for Blinde og Svagsynede, København

Wenche Tove Cajina, senterleder, Huseby kompetansesenter for synshemmede, Oslo

Peter Rodney, Institutt for Blinde og Svagsynede, København